Husredd

Jeg er hjemme igjen, og siden det var en veldig høylytt mann, som snakket i telefonen fra fåberg til vinstra, på bussen i dag så fikk jeg jo ikke sove iåmed at han satt to seter bak meg. hurra. Han hadde sikkert en spennende samtale, ikke at jeg skjønnte ett ord av hva han sa, men bråkete var han i allefall. Uansett: siden jeg ikke fikk sove, så vandret jo tankene mine endel. 

Barndomshjemmet, hjerte. 

Som dere kanskje vet, så har jeg jo flytta hjem til mamma (jeg er fortsatt ikke vant til å si bare "mamma" i den setningen). Så jeg bor jo på den lille gården jeg er vokst opp på. Mange tenker kanskje at det suger å flytte hjem til foreldre når du har bodd for deg selv så lenge som det jeg har (4 år), men jeg synes egentlig ikke det. Det er fantastisk å slippe å betale hus og stall leie. Og ikke bare det, men å bo hos min mamma er som å bo alene, siden mamma jobber 50% på lillehammer, så er hun jo ikke hjemme hele tiden. Så jeg bor jo sånn halveis alene nå også. Jeg har jo selvfølgelig Blåveis her heletiden, og Grådun er jo 20 meter unna huset. Og vi har jo naboer, så om det skulle være noe, er jeg så absolutt ikke alene. Avsporing. Det jeg ville si er at jeg har hele livet vært utrolig husredd, mørkredd og vel redd masse ting. (eks: fugler, alle fugler. insekter og alt mulig rart) likevel så skal det utrolig mye til for at jeg skal bli ordentlig redd her på gården. På tross av de skummle lydene fra loftet (jeg forbanner den som glemte å lukke loftsluka ordentlig sist, siden sånn gjør at mus og fugler kommer inn dit). Selvfølgelig så er det absolutt mest lyder rett over mitt rom, og det er litt plagsomt men det utrolig hva du kan bli vant med (og ja, jeg skal få jagd ut dyra oppå der, vurderer å slippe katta opp der, hu burde gjøre susen, siden jeg ikke liker hverken musefeller eller gift så er de utelokka) etter en stund altså. Selvfølgelig har jeg vært borti dette før, gjennom hele oppveksten egentlig, for det er alltid noen som glemmer å lukke den luka. Omg. jeg sporer så jævlig av. 

Det jeg prøver å komme fram til er at selv om jeg er redd alt mulig, så er det faktisk ganske fint å være helt alene noen dager. Jeg trodde aldri jeg kom til å trives så godt med det som jeg gjør. Savner å ha folk/venner rundt meg hele tiden da. Så som jeg har sagt til dere søte vennene min, kom å besøk meg en helg, eller en uke snart da. Ta litt fri fra bylivet. Hihi

 

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

det rosa hjornet

20, Sel

Jeg heter Anni, er 20 år, og bor på Lillehammer/Otta! Choose your language with the button "velg språk"




bloglovin
Det Rosa Hj�rnet -



Kategorier

Arkiv

hits